En truet orkide

Epipactis palustris (Myrflangre) har to små utbredelsesområder i Norge, med rundt 10 lokaliteter; på friske kalholdige myrer rundt Oslofjorden, og myrer i sanddyner på sør-vestlandet.
Nå står den i full blomst. Planten er kun 20-30 centimeter høy, og jeg har sett noen få viltvoksende eksemplarer på Slåttemyra nord for Oslo, og i tillegg i større mengder på friske ekstremt rike enger ved Runsten på det sentrale Öland i Sverige.

Orkideene på den restaurerte Slåttemyra;
http://www.maridalensvenner.no/orkideene-paa-slaattemyra.167646-25743.html

Slåttemyra var tidligere en slåtteng, hvor gjenvoksing pga manglende beiting truet mange av artene på myra. Maridalens venner har gjort en kjempejobb med å fjerne skyggende trær, og de slår gressmyra slik at orkidene har tatt tilbake sine posisjoner. Om man vil være med på dette arbeidet samme med andre frivillige der, finnes kontaktinformasjon på hjemmesiden deres.

Myrflangre er vanligere i Danmark og syd-Sverige, og utbredelsesområdet strekker seg over store deler av Europa, og spredde forekomster østover i sentral-Asia / Russland.; kart her; http://linnaeus.nrm.se/flora/mono/orchida/epipa/epippalv.jpg

I den norske rødlisten (Artsdatabanken) er den kategorisert som EN, altså Endangered/Utrydningstruet. Å fjerne planter fra naturen ville være grov miljøkriminalitet. Om man vil ha tak i arten, kan den skaffes hos http://rareplants.co.uk/
Den er også til salgs på enkelte danske hagesentre for under hundrelappen. Men orkideer kan ikke fraktes fritt over grensene på CITES - Convention In Trade of Endangered Species (Washingtonkonvensjonen). De rette papirer må til!
De største truslene er ødeleggelse av de naturlige vokseplassene, og grøfting av myrer i tillegg til gjenvoksing grunnet manglende beite og manglende slått.

Orkideer har ikke vanlig pollen-de har pollinier, som det bestøvende insektet får klistret på seg ved besøk i blomsten. Blomstene er gjerne svært spesialiserte. Myrflangre pollineres av visse bi-arter og fluer.

Se inne blant buskene, se hva som blomstrer så vakkert!

Grasiøse hengende, eller heller svevende, gule blomster med grønne pollenbærere og griffel. Vakkert orange pollen. Hver lilje har rundt 5 blomster, på stengler som er nesten en meter.

Navnet forteller hvor liljen ble funnet; Lijiang i Kina. Utbredelsesområdet er de vestre delene av Sichuan og Yunnan, på rundt 3400 meter over havet.

I fjor blomstret de sparsomt og gjorde ikke mye av seg. I år er det fullstendig annerledes, og de strutter av sunnhet! 4 planter. I halvskygge.

Korea, Russland

Lilium cernuum står nå i full blomst! De meterhøye plantene kommer fra Korea og det østlige Russland, og vokser i gressbakker og kratt.

De står i et fuktig bed med leir og sandblandet gammel torvjord, i lett skygge fra en trekrone eller to. De hengende blomstene på de lette slanke stenglere svever fint inne i vegetasjonen.

Rosa moyesii

Rosa moyesii - Mandarinrose kommer fra det vestlige Kina. Den kan bli en opprett busk med overhengende skudd, 2-3 meter høy. Den finnes også i rødere former.
Nå blomster den her!

Fra Nepals høytliggende monsunområder

Arisaema erubescens kommer fra fjellene i Nepal, fra områder påvirket av kraftig monsunregn i sommermånedene. Arten er herdig her i sone 4 på Lillestrøm, og er beslektet med A. consanguineum som også vokser her hos oss.

Arisaema hører til Arum-familien (Araceae) og forekommer i Asia og på USAs østkyst. Mange av artene kommer fra varme eller til og med sub-tropiske områder, og de herdigste artene kommer fra Himalaya og Japan, samt USAs øst-kyst.

Den aller herdigste av de asiatiske artene er A. amurensis fra Korea, Kina og Russland, som forøker seg godt med sideknoller, og kommer tidligere enn mange av de andre artene. Arisaema dracontium og A. triphyllum & var. stewardsonii fra USAs østkyst er godt herdige i norsk sone 4. Og; de vokser også godt her i den øst-Amerikanske delen av hagen.

Pioner til over $1.000!

I 1948 lyktes japanske Toichi Itoh å krysse hybrid-trepionen Alice Harding med med en dobbel hvit staudepion ved navn Kakoden. Dette er den første kjente krysning mellom trepioner og staudepioner, og Itoh fikk først et fruktbart resultat etter å ha håndpollinert 1200 pioner!

Av de 36 frøplantene han fikk frem, var det 9 som oppførte seg som trepioner, og resten som staudepioner. Itoh gikk bort i 1959, før han fikk sett plantene sine blomstre. Men hans svigersønn Shigao Oshida tok hånd om plantene, og de begynte å blomstre i 1963. Fire av plantene ble formert videre vegetativt, og fikk navnene Yellow Crown, Yellow Emperor, Yellow Heaven og Yellow Dream. I 1949 hadde Itoh eksperimentert med rosa hybrider, men disse gikk dessverre tapt når en togtrase ble bygget gjennom gartneriet.
Flere av de gule plantene er i salg i dag.

I nyere tid har særlig amerikanske pion-folk produsert vellykkede interseksjonelle krysninger, og arten på bildet, -Bartzella- er krysset av Roger Anderson fra Callie's Beaux Jardins fra Fort Atkinson, Wisconsin, i 1986. Han solgte de første plantene i 1992, og de ble straks utsolgt! De har lenge blitt regnet som den beste gule fargen på noen pion, selv om de i den siste tiden har fått konkurrenter. Han solgte planter for $250, som ble videresolgt av andre for $450. Til slutt solgte han rettighetene til hybriden for en god slump penger, og i avtalen lå det at han ikke skulle konkurrere med kjøperen i 5 år-det var i 2005. Han har masse nytt på gang, så kanskje kan vi vente nye skatter fra den kanten?
Les hele den sjarmerende historien om Anderson i Watertown Daily Times: http://www.wdtimes.com/articles/2005/06/11/news/news1.txt

Min plante er fra Skovbodalhaven i Danmark, og blomstene holder lenge, mye lengre enn andre pioner, og tåler regn svært godt! Og et fantastisk friskt og kraftig bladverk! På det meste har plantene blitt solgt for over $1000 (!) men de har nå sunket drastisk i pris. Unge planter av den liknende Garden Treasure kan for eksempel kjøpes hos http://www.dinflora.no for en god pris.
Og duften? Ganske kraftig, og ganske god, synes jeg.

Surjordsåpenbaring fra det østlige USA

Kalmia angustifolia, eller sauekalmia som vi kaller den, er en surjordsplante som vokser godt sammen med Rhododendron. Angustifolia betyr smalbladet, og arten er fullt herdig langt oppi dalstråka innafor.

Plantene våre er snaut halvmeteren høye. Og blomstene holder en god stund. En skikkelig fargeklatt blant ellers grønne busker.

Hybridvigør

Noen krysninger, eller hybrider, blir svært livskraftige. Hybridvigor som det heter på engelsk, som vi kan oversette til hybridvigør. Lilium martagon x hansonii vokser seg større, kraftigere og høyere enn begge foreldreartene. Martagonen den stammer fra er L. martagon cattaniae, altså den mørke underarten fra Balkan.
Nå har jeg krysset blomstene med frø fra vanlig martagon, så får vi se resultatet om det blir fertile frø.
Planten er 2 meter høy, og har vokst opp i greinene i epletreet!

En lilje med stor utbredelse

Martagonlilje, Lilium martagon, har et meget stort utbredelsesområde.
Fra det spanske sentralmassivet, de Cantabriske fjell, og pyreneene i vest, finner vi den østover gjennom alpene, Kaukasus, og helt til Sibir og Mongolia. De ulike formene kan variere i blomsterstand, størrelse (50-150 cm pluss) etc, og arten må kunne sies å være tilpasningsdyktig, det store og varierte vokseområdet tatt i betraktning.

Den har som enkelte andre liljer en forkjærlighet for kalk, og finnes i rike skoger, høystaudesamfunn, enger, beitemark, mm.
Liljene på bildet kommer fra min samboers farmor på Vestnes (der har martagonliljer spredd seg langs bekken som renner ned fra fjellet!), og hun har fått dem fra en plass der de har stått siden langt tilbake i tiden. Mange mange generasjoner om jeg forstod det rett.
I fjor satte jeg og Magne borti gata igang med å splitte av skall på martagonløk, og dyppet kuttstedet i soppmiddel, for deretter å sette det hele i potter med fuktig sand innendørs, i romtemperatur. På vinteren overvintret de i kjølig drivhus (5-10 grader), og deretter ut om våren. Et par tre løk ble til noen få titalls planter.
Og, de kommer villig fra frø!

En gammel pion viser seg frem

Langs garasjeveggen står det tre gamle pioner, og navnet kjenner vi ikke. Men hva gjør vel det når 10-15 vakre blomster springer ut samtidig?

Pionene har stått her i mange år, lenge før vi tok over for to år siden.

Forhåpentligvis finner vi navnet en dag, selv om de jo er like fine uten navn..

Norges sjeldneste orkide

Stormarihånd var for noen år tilbake regnet som utryddet i Norge.
I år 2000 ble den gjenfunnet i en kalkmyr i Selje kommune på Stadtlandet. I rødlisten over truede arter er den katagorisert som CR-Critically Endangered, dvs kritisk utrydningstruet. Arter plassert i denne kategorien risikerer å forsvinne om ikke tiltak iverksettes.

Forøvrig forekommer Dactylorhiza praetermissa i England, Wales, Frankrike, Nederland, Belgia og Danmark, der den finnes på syd-vest Jylland.
Det ville være grov og uopprettelig miljøkriminalitet å fjerne slike planter fra naturen. Alleorkideer bør få stå i fred!
Det er heller ikke nødvendig å være kriminell for å kunne dyrke arten; den er å få tak i noen steder i handelen, og i hagen vår vokser den i et sumpbed der vi har gravd en grop i bakken, lagt i litt sand, deretter damduk, og et lag med torvblokker rundt. I bunnen er det lagt et tykt lag sand, og det er dekket med et 10-15 centimeter tykt lag av litt torv, hakket bark etc. Dermed finnes alltid fuktighet nede i sandlaget for røttene, og overflødig vann dreneres bort i det "laveste hjørnet".

Et uforglemmelig syn fra Aiguestortes nasjonalpark i Catalunya

For noen få år siden gikk jeg på fjelltur fra hytte til hytte i Aiguestortes i Estany St. Maurici nasjonalpark i Catalunya, i de spanske pyreneer. En del av en rundreise jeg foretok i Catalunya og Aragon samt Andorra, og jeg hadde en hel måned til disposisjon!
Jeg hadde gått opp fra sjøen Estany St. Maurici, og slukte høydemeter på stien opp i fjellene. På rundt 2200 meter over havet er jeg omringet av åssider farget i rødt av Rhododendron ferrugineum! Fremfor meg renner en liten krystallklar bekk, som renner gjennom noen små vann hvor man lett ser bunnen. Enkelte vridde gamle furuer gjør bildet komplett. Bratte kalkrike fjell, og en ørn viste seg stadig som et kryss på den fullstendig blå himmelen. Vakende røye fanger vanninsekter i vannet. Jeg bestemmer meg for å undersøke denne lokaliteten nærmere; det er tydelig svært artsrikt her!
Midt mellom noen kampestener ser jeg et syn jeg aldri vil glemme; en klynge bestående av 5-6 Lilium pyrenaicum står i full blomst! På kalkrik grunn. Ubeskrivelig vakkert, og dette er til nå det vakreste syn en plante har gitt meg i naturen! Alt var perfekt.

Denne planten SKAL jeg dyrke selv en dag, bestemte jeg meg for. I flere år lette jeg på nettet, sendte mail, ringte, etc. Den viser seg å være ganske så vrien å oppdrive! I fjor fikk jeg endelig tak i løk. Noen har kommet opp, og en har bestemt seg for å blomstre!
Endelig, i min hage! Jeg gjenopplever reisen min i 2001. I noen potter i hagen står små grønne spirer. Av Lilium pyrenaicum. Frø fra ulike kilder. Denne skal formeres opp, til glede for både meg selv og venner.
Arten er beslektet med de kaukasiske L. szovitsianum og L. monadelphum, samt flere andre lokalt forekommende mellomformer fra syd-Europa og østover.
Jeg smiler bredt i dag. Naturen er vakker. Synd at ikke alle tar seg tid til å lære den å kjenne.

Himalayas utrolige farger

I Himalayas fjellverden, i monsunområdet, vokser det en enormt variabel og rik flora. I dette området finnes det et utall planter med helt uvanlig spesielle blomsterfarger. Meconopsis-valmuesøster har et antall arter i de mest usannsynlige blåfarger, og i mørkerødt, og enda flere uvanlige farger finner vi i Primula-slekten.

Akkurat nå blomstrer en liljeslektning; Notholirion macrophyllum i et fuktig torvbed med underliggende fuktig sand. Fargen er oppsiktvekkende! Arten er utbredt i Himalaya; Yunnan og Sichuan i Kina, Tibet, Nepal, Sikkim, og Bhutan. Den vokser i fjellenger og steinete mark på 3400-4100 meter over havet. Dette området er preget av kraftig monsunregn i sommermånedene.

Notholirion campanulatum og N. bulbiliferum står i knopp, og blomstrer om noen få dager.

Gillenia trifoliata

Mellom trærne i ytterkanten av woodlandet skyter det frem lange rødbrune stilker, med rent hvite blomster, som fjærlett og nesten svevende lyser opp inne i vegetasjonen. Selve planten synes knapt, men blomstene kan man ikke unngå å titte nærmere på.

Gillenia trifoliata kommer fra det østlige USA, og vokser her hos i overgangssonen mellom trær og høystauder.

Skatter fra Yunnan

Yunnan-provinsen i det sydvestre Kina har en utrolig rik flora!
Området er en hot-spot for biologisk mangfold, og her møtes arter fra flere distinkt forskjellige områder. Yunnan er preget av monsunregnet i sommermånedene, og mange av artene i høylandet er svært kuldeherdige. De kan dermed trives godt i et norsk klima, om man sørger for riktig jordmonn og lyseksponering.

Incarvillea zhongdianensis kommer slik navnet antyder fra Zhongdian i Yunnan-provinsen, der den vokser i fjellenger på mellom 3000 og 3500 meter over havet. Denne arten er sammen med I. mairei langt mer herdig enn den i handelen vanlige I. delavayi.
Her i hagen vokser den for andre året i et stort hevet torvbed med noe leir og sandblandet jord, mellom små busker, med full sol deler av dagen.

Vil du lese mer om Yunnans fantastiske flora, anbefales den vakre boken "Highland wildflowers of Yunnan", skrevet av Kunming Institute of Botany - The Chinese Academy of Sciences, (Editor in Chief Guan Kaiyun), forlag Yunnan Science & Technology Press. Isbn 7-5416-1123-9/s . 184

Det blir fersken i år!

For fem år siden plantet jeg to ferskentrær - Prunus persica 'Frost' i hagen i barndomshjemmet mitt på Nordstrand i Oslo. Den tidlige blomstringen gjør at få pollinatorer er på farten, men i år må de ha vært det. Jeg var nemlig ikke der under blomstringen, og nå kommer det små lodne frukter!

De blir cirka like store som importerte fersken, iallefall ikke mye mindre, og de smaker enda bedre! Jeg gleder meg! Barna skal få smake norske ferskner!

Trærne står i en sone 3 hage, eller kanskje 2-3. Og der vokser også Cedrus atlanticus. Litt for kaldt på Lillestrøm tror jeg...

Blått fra Yunnan

Kina er hjemsted for et stort antall uvanlige plantearter. Vi gisper av beundring etterhvert som nye botaniske skatter blir tilgjengelige for allmennheten-eller i hvertfall for entusiastene.

Slekten Meconopsis inneholder mange svært vakre planter, og flere av disse har blomster i de mest utrolige blåtoner. Blå som himmelen. De vokser høyt til fjells, med stor lysintensitet, men ikke i kraftig solskinn. De aller fleste artene kommer fra monsunregn-området, som preges av mye og kraftig regn i sommerhalvåret.

Dette kan vi tydelig se på mange av blomstene; de henger og nikker i vinden, med kronbladene som en paraply for å holde det dyrebare pollenet tørt.
I hagen vår dyrker vi flere arter; Meconopsis betonicifolia (bildet), M. grandis, M. quintuplinerva, M. punicea, M. horrida, og hybriden M. x lingholm. Og M. cambrica som er hjemmehørende i Europa. Men den har en helt annen biologi.
For å dyrke disse valmuesøstrene som de kalles, har vi gravd en 35 centimeter dyp grop i hagen, stablet torvblokker rundt, lagt i damfolie, og deretter et tykt lag med sand som både sørger for drenering, samt at vann finnes tilgjengelig for røttene i sandlaget. På toppen en topp med typisk Rhododendron-jord, ca 15 cm tykt. Vann samles i bunnen av damfolien, samtidig som dreneringen er god. Og i kjøliger nordiske klimaer går det mye bedre å dyrke disse artene enn i sørligere strøk. De er greie og så, men bruk ferske frø for å få spiring! De vokser godt sammen med Notholirion-bulber og Dactylorhiza-orkideer. Og noen Primula.
Meconopsis kommer fra Yunnan i Kina, og inn i Burmas fjellverden.

Den mørkeste blant trepioner?

I dag står den der. Med en mørk rødbrun farge, nesten med toner av svart. Det er vanskelig å få kameraet til å gjengi riktig. Fargen er om mulig enda mer dramatisk i virkeligheten.

Planten ble innkjøpt for endel år tilbake som en lavendelblomstrende sort. Det var feil. Men når jeg så blomsten første gang ble jeg mer enn fornøyd. Svært lange, men enkle petaler skaper en stor blomst, med et senter der gult pollen danner en lysende kontrast.
Kultivaren har sikkert et navn. Kinesisk. Vakkert. En dag skal jeg finne det. Kanskje er den mer mystisk uten navn?

Claire de Lune

To blomster åpnet seg i dag på Paeonia Claire de Lune. Den er en mellomting mellom gul og hvit, og er et resultat av en krysning mellom P. mlokosewitschii og P. lactiflora Monsieur Jules Elie.

Det ene bildet er fra det øyeblikk blomsten åpner seg, og det andre når den er fullt utsprunget i solen.
En av mine bøker oppgir at Dr. Earle White produserte 500 krysninger pr. år av artene, og selv om flere frø spirte, var det bare et som klarte seg. Et nokså utsøkt resultat med andre ord!

Trepion i fullt flor

Endelig var været godt nok til at den digre gule blomsten kunne åpne seg fullt ut.

For et syn! Om mulig er blomsten enda klarere gul i virkeligheten enn på bildet.

En gul trepion i ferd med å åpne seg

En gul trepion er noe av det mest storslagne jeg kommer over i hagen. En stor gul blomsterknopp er i ferd med å åpne seg, og det skimtes såvidt litt rødt i senteret av blomsten.
Det er en amerikansk hybrid; Paeonia suffruticosa 'Golden Isles'. Planten er rundt halvannen meter høy med flott bladverk.

Vi får se på været. Kanskje har blomsten åpnet seg litt mer i morgen.

Et steppelys rager som et fyrtårn!

Nå blomstrer Himalayasteppelys, Eremurus himalaicus! Litt av et blikkfang! Halvannen meter høyt strekker blomsterstengelen seg. Det er de nederste blomstene som åpner seg først, og blomstringen fortsetter etterhvert som knoppene åpner seg oppover og oppover..

Arten hører hjemme i Afghanistan, Pakistan, India og Tadsjikistan på mellom 2500-4000 m. o. h. Her i hagen vokser den i grusaktig kalrik jord, sammen med ulike løk og pioner, i full sol. Med dekke av granbar og snø klarte den fint -31.5 grader. Den er sannsynligvis såpass herdig at den ville klart seg uten dette dekket også. Den regnes som den mest hardføre arten av Eremurusene. Av fire planter, er det en som blomstrer i år. Kanskje ikke så rart etter kun et år i hagen. Neste år får vi se..

Røttene ser ut som en blekksprut, med tykke avsmalnende røtter ut fra et sentralt skudd eller knoll.

Det lyser hvitt inne i halvskyggen

Anemone sylvestris finnes i norden utelukkende på Öland og Gotland, på tørr kalkrik mark, gjerne på tørre enger. Jeg har sett den i slåttenger på Öland, der fuktigere partier er kolonisert av utallige orkideer.

Tovsippa heter arten på svensk. Bladene er forholdsvis harde, ihvertfall hardere enn bladene til hvitveis. Planten blir 20-30 cm høy, blomsten iberegnet. Plantene i vår hage får sol fra tidlig morgen til tidlig ettermiddag, og lyser opp i skyggen på ettermiddag og kveld! Et fantastisk innslag blant ellers mørkegrønn vegetasjon.

Frøstandene er små og ullaktige, og i den kalkrike jorden der den står, frøsår den seg godt.

Amsonia tabernaemontana viser seg i blått. Smått. Og flott!

Det østlige USA kan fremvise en utrolig rik flora, som særlig for oss nordiske hagefolk har den viktige egenskap å tåle svært mye kulde, selv om de skulle vokse både nær kysten, og forholdsvis langt syd.
Dette beror på flere faktorer. På et stort kontinent som det nord-Amerikanske, har store områder et innlandsklima. I innlandet kan det bli kaldt, og kalde vinder kan nå svært langt. Vi har vel alle hørt om uår med frostskadde appelsiner helt ned i Florida!
Tidligere istider har også herdet det genetiske materialet, slik at egenskapen å tåle kulde henger igjen fra tidligere tider. Det vestlige USA's planter er markant mindre herdige enn slektninger fra innlandet og østkysten. Det er fordi Stillehavet med sine store dyp alltid har ligget der som en stabiliserende mild faktor.

Dagens plante vokser hos meg i full sol, i randsonen i woodlandet. Blomstene har en ubeskrivelig flott blåhvit farge, med sirlige smale kronblad og en nærmest hårete eller frynsete krone. Den setter tynne blåsvarte belger med runde små frø. Blomstene er et godt eksempel på at det kan lønne seg å ta seg tid, bøye seg ned, og titte. Gjerne i et forstørrelsesglass. Eller i stort format her på skjermen!

Annonsering i planteriket: blått viser vei, og så ligger landingsstripen der i svart og hvitt

Planter bruker mye annonsering. For å kunne føre sine gener videre, er plantene avhengige av å spre sitt pollen, eller selv å motta annet pollen for den saks skyld. Evolusjonen er nådeløs; de som ikke finner oppskriften, får ikke satt frø.

De arter som ikke bruker vindbestøving, må finne andre transportører av pollenet.
Ulike arter benytter ulike transportører, og ulike transportører reagerer på ulike farger: fugler tiltrekkes gjerne av rødt, bier liker gult, og blått, osv. I tillegg til de ultrafiolette fargene som mange insekter kan se, men altså ikke vi mennesker. Sommerfugler, nattsvermere, biller, fluer og flere gjør jobben. Noen få planter pollineres til og med av små øgler / firfisler. Og noen av flaggermus.
Irisen på bildet, en Iris sibirica i blomst i Tønsberg i dag, annonserer i blått. Det tiltrekker seg oppmerksomheten til de rette insektene på avstand. Når de kommer nærmere, ligger faktisk en vakker landingsstripe klar - i svart, hvitt, og litt gult i vakkert mønster. Hvorfor ser det slik ut?

Fordi det fungerer. De som trigger de riktige insektene best, setter mest frø. Og styrer dermed hvordan arten vil se ut.

Inne blant busker og trær lyser en stor hvit blomst i det filtrerte sollyset

Planten med det flotte bladverket og den vakre blomsten som besøkes av små billeliknende insekter en Paeonia obovata v japonica, fra de japanske skoger. Den trives tydeligvis, der den vokser under et Acer griseum tre.

Noen av hagenes desidert største blomster..

To enorme blomster venter på flygende pollinatorer. Rosa Gansu Mudan pioner, Paeonia rockii hybrider hos Pionhagen. Foreløpig.
Til høsten står det en slik i hagen vår! PT-88 i Pionhagens liste.

En gulblomstret pion fra Kaukasus

Paeonia mlokosewitschii - svovelpion. Denne svært ettertraktede planten kommer fra Kaukasus. Fra Lagodechi-dalen i Georgia. Og kanskje noen flere lokaliteter i området. Kanskje fra Azerbaijan.
Det finnes både gule og rosa planter om hverandre i naturen. Nyere forskning viser at dette er naturlig, og ingen hybridisering.
Hvor kan du skaffe den? På rareplants.co.uk, eller hos dinflora.no, min venn Magnes nye nettbutikk for sjeldne knoller og løker.
I botanisk hage i Oslo finnes et enormt eksemplar som hadde over 20 digre blomster nylig.

En japansk trepion tiltrekker seg beundrende blikk

En japansk trepion åpenbarer sin skjønnhet i hagen vår. Paeonia suffruticosa. Innført til Japan fra Kina for svært mange århundrer siden. Mengder av kultivarer i ulike farger og valører er dyrket frem i århundrenes løp. Med vakre navn, denne heter Hinotori.
Paeonia suffruticosa Hinotori.
Innkjøpt fra Pionhagen i Barkåker ved Tønsberg.

Knallrøde blomster fra Himalayas monsunområder

Mange av oss kjenner de blå valmuesøstrene - Meconopsis. Mer uvanlig er denne helt rødblomstrede arten fra det vestlige Kina, mot Tibets grense. Arten kommer fra et område med mye sommerregn, og dette vises tydelig i de hengende blomstene som effektivt holder det dyrebare pollenet tørt.
Hos meg vokser den i et torvbed, med et tykt lager sand i bunnen, over damduk. I delvis skygge. Dette sikrer at det til enhver tid finnes nok fuktighet tilgjengelig for plantene. Meconopsis punicea.

Blomsterfall - kom nærmere og se!

Det siste kronbladet har falt av denne kinesiske pionen. Igjen står pollenbærere og fruktemne. Avblomstret, men fortsatt veldig vakkert. Om du kommer nærme og ser. Blomsten ble nok bestøvet, av en artsfrende rett ved. Nå skal frøene vokse og modne. Til frøkapslene sprekker og og viser frem de runde svarte glinsende frøene. Da skal jeg så en ny generasjon av Paeonia obovata v wilmottiae.

Smått og vakkert II - Bøy deg ned og se en gang til, du..

Tiarella cordifolia. Samme plante, annet lys. Forestill deg et lite insekt som lokkes av de små lysende hvite blomstene-flygende inn i en skog av hvite stjerner, der belønningen venter.

Smått og vakkert - bøy deg ned og se!

Tiarella cordifolia blomstrer i det nord-øst Amerikanske woodlandet. Vakker. Svært vakker i skiftende lys nede på skogbunnen. På engelsk kalles den Foamflower. Skumblomst på norsk.

Skogene i det nordøstlige USA og Canada er ekstremt artsrike, og det er en fornøyelse å gå på leting etter planter og frø fra dette området for å skape et lite stykke rik skogbunn. Her i Norge.

Vakker og duftende åpenbaring

En trepion fra Paeonia rockii Gansu Mudan gruppen folder ut en stor, kraftig duftende blomst, hvit, med mørk-purpur fargede flekker og gule pollenknapper. En kraftig annonsering og en landingsplass for besøkende insekter! Den kraftige duften kan kanskje karakteriseres som god. Den er i hvertfall overdådig.
Ved hjelp av en liten pensel samlet jeg noen pollenkorn fra en artsfrende i botanisk hage i Oslo, og nå kan jeg vente frø på denne ganske så sjeldne planten. De første plantene av denne typen ble fraktet ut av Kina av Joseph Rock i 1925!
Den ville arten er hjemmehørende i provinsene Gansu, Shaanxi, Shanxi og Hubei i det nordlige Kina.