tirsdag 26. april 2011

Ballongfrukter fra Atacama-ørkenen



Chile er et langstrakt land som strekker seg 4100 kilometer fra sør til nord. Fra Tierra del Fuego (Ildlandet) i sør til grensen mot Peru i nord avgrenser Andesfjellene landet mot øst. Spesielt i nord er fjellene så høye at de danner en barriere mot nedbørssystemer fra Atlanterhavet i øst, slik at store deler av Chile ligger i regnskygge.

I tillegg renner den kalde Humboldtstrømmen med vann fra antarktis, nordover langs Chiles lange kystlinje i vest. I likhet med Benguelastrømmen langs Sør-Afrikas og Namibias vestkyst fører Humboldtstrømmens kalde vann til liten fordamping, som gir lite nedbør i landet innenfor.


I det nordlige Chile og sydvestre Peru finner vi dermed ett av klodens tørreste områder; Atacama-ørkenen. I Atacama regner det nesten aldri. Store deler av året bidrar alikevel en kjølig kysttåke, Garua, til å opprettholde et rikt og spesielt planteliv i ørkenen. En lang rekke planter er tilpasset det tørre klimaet, og store mengder kaktus skaper fantastiske samfunn i mange områder. Man kan se lavarter som gror på kaktustaggene, og som fanger opp fuktighet fra kysttåken.

Kaktusene vokser svært sakte, og i normale år finnes det ikke tilstrekkelig fuktighet til at de kan formere seg ved hjelp av frø.


Men, enkelte år, med noen års mellomrom, stiger lufttemperaturen i Stillehavsområdet, og varmt vann fra det vestlige Stillehavet siger østover og trenger unna Humboldtstrømmen, slik at varmt vann når Chiles og Perus kyster. Denne økte temperaturen gjør at mer vann fordamper, og skaper nedbør som faller over Atacama.

Fenomenet, El Niño, varer normalt et par uker, men kan enkelte ganger vare mye lenger. Da kan sjøfuglbestander og fiskerier kollapse, men samtidig kan El Niño-periodene være eneste mulighet for planter i Atacama til å formere seg fra frø!

El Niño har fått navnet etter Jesusbarnet fordi fenomenet ofte oppstår rundt juletider. Dette værsystemet påvirker hele det globale klimaet, og rundt halvannet år etter at det oppsto merker vi effektene i Atlanterhavet.


Eriosyce islayensis (tidligere Islaya krainziana) på bildet vokser kun i det nordlige Atacama, i Chile. Det er en gammel plante jeg har dyrket i mange år, en frøformert plante fra Nederland. Jeg dyrker den i rent mineralsk jord, i drivhuset mitt. Blomstene er gule, og pollineres av blant annet bier. Arten har svært spesielle frukter, som er store og svært lette, nesten som en ballong. Når de er modne og faller av, tas de lett av vinden og føres av gårde. De få frøene inni faller underveis lett ut av en pore der frukten satt fast på planten. Dette er altså noe så uvanlig som en vindspredd kaktus med ballongfrukter!


Livet på jorden er fantastisk. Det er fantastisk å glemme verden rundt et øyeblikk, og fundere over naturens veier og luner. Fundere over hvordan organismen oppsto. Over hvor den lever og trives. Hvordan den formerer seg. Over hvordan ballongfruktene kom til. Over evolusjonens krefter som former alle organismer hele tiden. Også oss selv.

mandag 4. april 2011

Paeonia obovata ssp. willmottiae fra frø


Den 22. mars 2010 fylte jeg noen zip-lock poser med vermiculite, og noen få teskjeer vann gjorde det hele lett fuktig, men ikke mettet med vann.


En etikett fikk moderert sine spisse hjørner ved hjelp av en saks, og påført navn, dato og frøenes opphav. Frøene kommer fra to håndpollinerte Paeonia obovata ssp willmottiae i hagen, som jeg har kjøpt fra Plantdelights i North Carolina. Ytterligere et par eksemplarer av arten er i skrivende stund på vei over Atlanterhavet. Under tidligere innlegg på bloggen ser du arten i blomst.

Etter rundt 3 måneder i kjøleskapet, fikk frøene stå i en romtemperert kjeller noen måneder. Etter noen måneder spirte frøene, og en hovedrot vokste seg lengre. Når denne rotveksten roet seg, plasserte jeg posen med frøene tilbake i kjøleskapet. Først i løpet av denne kjølige perioden er hovedroten i stand til å danne siderøtter.

Når siderøttene er klare, kom også et lite bladanlegg frem. Da stilte jeg posen med plantene under benken i drivhuset, for det er slik at plantene må ha mer varme for å kunne danne blader.

Vips, så er bladveksten i gang, og våren er ankommet. Våren 2011.


Det er fortsatt fare for nattefrost, og siden jeg ikke vet hvor avherdede plantene er, borret jeg mange hull i bunnen av en Gildekasse, fylte med jord bestående av 10% såjord, masse sand i ymse størrelse, og kalkgrus fra Stens Kalkverk på Hamar (fåes kjøpt i plastsekker som strøgrus og ballast).

Jeg plantet ut pionfrøplantene meget forsiktig i kassene som skal stå under en benk i drivhuset til frostfaren er over ute. Grip plantene i selve frøet når du planter dem om! Da skader du ikke rot og blader.

De skal stå ute til august, da de skal plantes på sine endelige vokseplasser. Fra august av danner nemlig pioner røtter for neste sesong!


20 P. obovata ssp willmottiae er en bra fangst! Vi håper de klarer seg videre. I tillegg har jeg plantet ut frøplanter av P. obovata ssp japonica, P. officinalis ssp banaticus, P. officinalis, P. lactiflora, P. tomentosa, P. beresowskii og noen til.

Og Paeonia obovata ssp willmottiae vokser vilt i Hubei og Shaanxi-provinsene i Kina. Vær ikke redd for herdigheten; -34 grader har ikke vært noe problem her på Lillestrøm.

Våren kommer!

I dag kom de første vårblomstene. Bulbocodium vernum har jeg plantet mange av, og de blomstrer ofte før de tidligste krokusene her. De trives godt i områder av hagen med kalkholdig jord og mye sol. Arten vokser vilt i Pyreneene og Alpene, i fjellenger.