fredag 6. mai 2011

Jeffersonia dubia fra Mandsjuria



















Tidlig på våren, før de fleste andre planter, titter små rødbrune blader og knopper opp av bakken. Ganske så snart, før bladene har vokst seg ferdig, springer blomsterknoppene ut til blåhvitlilla blomster som fanger alle forbipasserendes oppmerksomhet!


Jeffersonia dubia vokser vilt helt øst på det eurasiske kontinent, fra Mandsjuria og rundt Vladivostok. Dermed er kulde intet problem, ei heller under blomstringen. Arten er naturlig forekommende i glissen skog og i buskvegetasjon.


I hagen liker den god skogjord og vil frø seg litt etterhvert. Hvis du skal så Jeffersoniafrø må de være helt helt ferske. Så dem omgående, eller simpelthen la plantene så seg selv.


Det er ikke ofte man kommer over planten i handelen. Men Skedsmo hagelags årlige loppemarked er en ganske sikker kilde!

søndag 1. mai 2011

Hvordan tiltrekke seg kolibrier





















Blomster er plantenes reklameplakater. De enten lukter godt, eller ille (godt for biller og fluer), har sterke farger, eller også lokker de de rette pollinatorer med søt nektar.


Trær og gress kan produsere store mengder pollen, og spre det ved hjelp av vinden. Andre planter som ikke rager høyt opp fra bakken må ta i bruk andre metoder for å spre pollen og formere seg, og fargen på blomstene kan gi en indikasjon på hvem man leter etter. Bier for eksempel, ser godt gule og rosa farger. Mange hvitblomstrende (som synes godt i natten) arter lokker til seg nattsvermere, eller til og med flaggermus (!) slik visse søylekaktus i USA og sør-Amerika gjør det! Papegøyeblomst, Strelitzia reginae har orange høyblad, med en blåaktig blomst, og forskere tror at denne arten opprinnelig ble pollinert av en øgle som nå er utdødd! Blomsten åpner nemlig pollenet og nektaren sin hvis den trampes ned, av en fugl eller øgle.


Røde blomster, slik som hos kaktusen Echinocereus polyacanthus på bildet, indikerer gjerne at den ønsker å tiltrekke seg fugler, som ser røde nyanser godt.


Echinocereus polyacanthus pollineres av kolibrier, som får seg litt pollen på hodet når de spinner foran blomsten og drikker nektar. De ekstremt hurtige vingeslagene kraver mye energi, og fuglene må besøke mange blomster for å dekke energibehovet!


Tenk om det kunne kommet kolibrier hit?


Echinocereus polyacanthus tilhører et ganske komplisert artskompleks sammen med E. triglochidiatus og E. coccineus, og det har rådet ulike meninger om klassifiseringen. Arten forekommer i det sydvestre USA (Arizona og New Mexico) med nære slektninger og underarter i Nevada, California, og inn i det nordvestre Mexico. Les mer her: http://www.efloras.org/florataxon.aspx?flora_id=1&taxon_id=242415252


I drivhuset mitt står blomstene i bortimot en uke alt etter vær og varme. På vinteren får plantene mine rundt 5 grader celsius og intet vann fra sent i september til midt i april!

En av vårens vakreste: Adonis vernalis














Adonis vernalis kommer i april opp med sine finflikete blader, og blomstrer rikt med store oppsiktsvekkende gule blomster. Den er en av favorittene mine; en av vårens aller vakreste blomstringer!

Jeg har selv sett den avblomstret i eng ganske tørr eng ved Aronstorp på Öland. Dens eneste forekomster i norden er på Öland og Gotland. Og i følge en kilde også i Finland, noe jeg er usikker på. I øvrig forekommer den fra Spania og Frankrike i vest, østover til Russland. Oftest vokser den på kalkholdig ganske tørr mark.


Hos oss stortrives den i et kalkbed, og setter rikelig med frø. Frøene må såes helt ferske, for de tåler ikke lagring. Plantene skal være utsatt for snegler, men jeg har ikke merket noe til dette i de tørre kalksteinsbedene der den vokser hos oss.

tirsdag 26. april 2011

Ballongfrukter fra Atacama-ørkenen



Chile er et langstrakt land som strekker seg 4100 kilometer fra sør til nord. Fra Tierra del Fuego (Ildlandet) i sør til grensen mot Peru i nord avgrenser Andesfjellene landet mot øst. Spesielt i nord er fjellene så høye at de danner en barriere mot nedbørssystemer fra Atlanterhavet i øst, slik at store deler av Chile ligger i regnskygge.

I tillegg renner den kalde Humboldtstrømmen med vann fra antarktis, nordover langs Chiles lange kystlinje i vest. I likhet med Benguelastrømmen langs Sør-Afrikas og Namibias vestkyst fører Humboldtstrømmens kalde vann til liten fordamping, som gir lite nedbør i landet innenfor.


I det nordlige Chile og sydvestre Peru finner vi dermed ett av klodens tørreste områder; Atacama-ørkenen. I Atacama regner det nesten aldri. Store deler av året bidrar alikevel en kjølig kysttåke, Garua, til å opprettholde et rikt og spesielt planteliv i ørkenen. En lang rekke planter er tilpasset det tørre klimaet, og store mengder kaktus skaper fantastiske samfunn i mange områder. Man kan se lavarter som gror på kaktustaggene, og som fanger opp fuktighet fra kysttåken.

Kaktusene vokser svært sakte, og i normale år finnes det ikke tilstrekkelig fuktighet til at de kan formere seg ved hjelp av frø.


Men, enkelte år, med noen års mellomrom, stiger lufttemperaturen i Stillehavsområdet, og varmt vann fra det vestlige Stillehavet siger østover og trenger unna Humboldtstrømmen, slik at varmt vann når Chiles og Perus kyster. Denne økte temperaturen gjør at mer vann fordamper, og skaper nedbør som faller over Atacama.

Fenomenet, El Niño, varer normalt et par uker, men kan enkelte ganger vare mye lenger. Da kan sjøfuglbestander og fiskerier kollapse, men samtidig kan El Niño-periodene være eneste mulighet for planter i Atacama til å formere seg fra frø!

El Niño har fått navnet etter Jesusbarnet fordi fenomenet ofte oppstår rundt juletider. Dette værsystemet påvirker hele det globale klimaet, og rundt halvannet år etter at det oppsto merker vi effektene i Atlanterhavet.


Eriosyce islayensis (tidligere Islaya krainziana) på bildet vokser kun i det nordlige Atacama, i Chile. Det er en gammel plante jeg har dyrket i mange år, en frøformert plante fra Nederland. Jeg dyrker den i rent mineralsk jord, i drivhuset mitt. Blomstene er gule, og pollineres av blant annet bier. Arten har svært spesielle frukter, som er store og svært lette, nesten som en ballong. Når de er modne og faller av, tas de lett av vinden og føres av gårde. De få frøene inni faller underveis lett ut av en pore der frukten satt fast på planten. Dette er altså noe så uvanlig som en vindspredd kaktus med ballongfrukter!


Livet på jorden er fantastisk. Det er fantastisk å glemme verden rundt et øyeblikk, og fundere over naturens veier og luner. Fundere over hvordan organismen oppsto. Over hvor den lever og trives. Hvordan den formerer seg. Over hvordan ballongfruktene kom til. Over evolusjonens krefter som former alle organismer hele tiden. Også oss selv.

mandag 4. april 2011

Paeonia obovata ssp. willmottiae fra frø


Den 22. mars 2010 fylte jeg noen zip-lock poser med vermiculite, og noen få teskjeer vann gjorde det hele lett fuktig, men ikke mettet med vann.


En etikett fikk moderert sine spisse hjørner ved hjelp av en saks, og påført navn, dato og frøenes opphav. Frøene kommer fra to håndpollinerte Paeonia obovata ssp willmottiae i hagen, som jeg har kjøpt fra Plantdelights i North Carolina. Ytterligere et par eksemplarer av arten er i skrivende stund på vei over Atlanterhavet. Under tidligere innlegg på bloggen ser du arten i blomst.

Etter rundt 3 måneder i kjøleskapet, fikk frøene stå i en romtemperert kjeller noen måneder. Etter noen måneder spirte frøene, og en hovedrot vokste seg lengre. Når denne rotveksten roet seg, plasserte jeg posen med frøene tilbake i kjøleskapet. Først i løpet av denne kjølige perioden er hovedroten i stand til å danne siderøtter.

Når siderøttene er klare, kom også et lite bladanlegg frem. Da stilte jeg posen med plantene under benken i drivhuset, for det er slik at plantene må ha mer varme for å kunne danne blader.

Vips, så er bladveksten i gang, og våren er ankommet. Våren 2011.


Det er fortsatt fare for nattefrost, og siden jeg ikke vet hvor avherdede plantene er, borret jeg mange hull i bunnen av en Gildekasse, fylte med jord bestående av 10% såjord, masse sand i ymse størrelse, og kalkgrus fra Stens Kalkverk på Hamar (fåes kjøpt i plastsekker som strøgrus og ballast).

Jeg plantet ut pionfrøplantene meget forsiktig i kassene som skal stå under en benk i drivhuset til frostfaren er over ute. Grip plantene i selve frøet når du planter dem om! Da skader du ikke rot og blader.

De skal stå ute til august, da de skal plantes på sine endelige vokseplasser. Fra august av danner nemlig pioner røtter for neste sesong!


20 P. obovata ssp willmottiae er en bra fangst! Vi håper de klarer seg videre. I tillegg har jeg plantet ut frøplanter av P. obovata ssp japonica, P. officinalis ssp banaticus, P. officinalis, P. lactiflora, P. tomentosa, P. beresowskii og noen til.

Og Paeonia obovata ssp willmottiae vokser vilt i Hubei og Shaanxi-provinsene i Kina. Vær ikke redd for herdigheten; -34 grader har ikke vært noe problem her på Lillestrøm.

Våren kommer!

I dag kom de første vårblomstene. Bulbocodium vernum har jeg plantet mange av, og de blomstrer ofte før de tidligste krokusene her. De trives godt i områder av hagen med kalkholdig jord og mye sol. Arten vokser vilt i Pyreneene og Alpene, i fjellenger.

fredag 18. februar 2011

Jegeren tar pause i jakten


En spurvehauk skapte panikk hos småfuglene i hagen i dag! I stor fart og krappe svinger angrep spurvehauken blåmeis og kjøttmeis gjennom hagen vår idag. Det gikk fort unna, og underveis hvilte rovfuglen i en uttørket kinaeiner bare 60 centimeter fra der jeg sto i kjøkkenvinduet!

Snart var jakten i full gang igjen, gjennom busker og trær, men etter en god stund ga spurvehauken seg, og satt seg i fugletreet vårt, en tett og ganske høy amerikansk Amelanchier der småfuglene vanligvis holder til.

Hauken pusset fjærene etter strabasene, og det rare var at kjøttmeis og blåmeis etterhvert satte seg så nære som en halvmeter unna hauken! Dette har jeg fotografert. Hver gang hauken rørte litt ekstra på seg forsvant de. Hauken satt stille, og fulgte nøye med, og flere ganger helt på nippet til å prøve seg! Jeg fikk inntrykk av at dette kunne være en jaktteknikk i seg selv, men jeg er usikker på om det var snikjakt eller kun interesse for byttedyrene jeg ble vitne til.


Med jevne mellomrom finner jeg fjær rundt i hagen, og da vet jeg at rovfugler har vært her. Spurvehauken har gjestet hagen vår jevnlig i mer enn tre år, og flere ganger har jeg fått det privilegium å stå svært nær om jeg fra før av har stått helt stille. Mellom tre og fire meters avstand målte jeg opp i fjor! Fantastisk i en hage på Lillestrøm.

Vi bor rett ved Sogna naturreservat, og det er i tillegg en viktig trekkrute for mange fuglearter vår og høst, der trekkene går opp langs Øyeren og Årdalstangen, og opp langs Nitelva som renner rett forbi oss.

I april hvert år ser vi fiskeørn over hustaket, og på jakt borte i Sogna under trekket.

Fortsatt er det vinter, men nå nærmer våren seg sakte men sikkert. Det ble ingen fangst på spurvehauken i hagen i dag, så den kommer kanskje tilbake!