lørdag 17. april 2010

Det spirer igjen

En lang snørik vinter er over. Flere dager med ned i -34 grader er forlengst glemt, og det er kun enkelte gjenstridige snøfonner som holder stand. Under snøen har livet ventet på de stigende temperaturene, for å blomstre, vokse, og sette frø. Friskt smeltevann har sakte sildret gjennom og under snøen, og telen er borte for i år, borte grunnet snødekket, smeltevannet, og jordvarmen som i løpet av senvinteren fikk bedre og bedre tak.
Insekter kikker frem. Og fuglene synger og bygger reder. Den korte sommeren skal utnyttes best mulig! De tidligste blomstene er de som allerede i høst dannet knoppanlegg, og som med lagret næring utnytter den første gode sola til å blomstre. Til tross for frostnetter. 10. april dukket mange lyslilla store blomster opp av bakken; Bulbocodium vernum, viltvoksende i Pyreneene og alpene, liker seg godt i et kalkbed, og forøker seg i et sakte men steady tempo.


















Samtidig blomstrer Iris winogradowii, en art fra det sørlige Kaukasus med sterkt gule blomster, også disse rett opp av bakken, med svært lite bladverk å se. Det er alltid fascinerende å tenke på at de gule blomstene, linjene, og de mørkere flekkene, fungerer som en landingsstripe for insekter som samler inn nektar. Og som under arbeidet frakter pollen mellom blomstene, slik at en befruktning kan skje, og frø kan vokse og modne for å sikre framtidige generasjoner. Insekter kan oppfatte farger annerledes enn oss, og ser også den ultrafiolette delen av fargeskalaen, som er usynlig for oss mennesker med det blotte øye. Fotografert med et ultrafiolett-filter trer det frem farger og mønstre vi ellers ikke ville vært klar over!














Fritillaria eduardii fra sentral-Asia sender sine skudd hurtig opp av grunnen som en knyttneve, eller en sopp, som plutselig er flere centimeter oppe, fra en dag til en annen. Vekstkraften er sjeldent sterk, og det har tatt bare en ukes tid fra skuddene brøt opp av bakken, til blomstringen er forestående. Arten er ikke enkel å formere, deling er en komplisert affære som ikke gir et stort resultat, og fra frø til blomstermoden plante kan det påregnes en syv års tid. Men når de syv årene er gått, er man sikkert lykkelig for at man tok seg bryet! Noen skikkelige frostnetter tåler fritilaria eduardii uvanlig godt. Plantene bare retter seg opp igjen!















Noen dager senere viser en liten hvit åpenbaring sin skjøre prakt; Eranthis stellata, en liten og hvit Eranthis fra øst-Russland, Nord.Korea og Kina. En sart skogplante, som utnytter tiden før trærne får blader som skygger for lyset, og omkringliggende vegetasjon vokser høyere.


















Det er de Europeiske og asiatiske vårblomstene som er tidligst ute her, de øst-Amerikanske plantene ligger litt etter. Kanskje på grunn av faren for sene harde kuldeperioder i USAs nord-østre områder? Våren er herlig. Livet våkner igjen. Vi også.